Ikke alle er like heldige som oss...

OKEI, SÅ I DAG er det Den internasjonale kvinnedagen som skal feires i Norge og forhåpentligvis i de fleste andre land rundt om kring i verden. Og i den sammenhengen ville jeg vise til denne nyhetsartikkelen fra Aftenposten og bildet som jeg skal kommentere i ukens bloggoppgave. Kvinnedagen ble vedtatt som en nasjonal markering i USA i 1908, og ble markert første gang i Norge i 1915. Dagen som skulle sette kvinnene i fokus, ble lansert i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. De fleste ser på Norge som et av de landene som har kommet lengst innen likestilling mellom kvinner og menn i samfunnet, og mange mener vi har full likestilling i Norge i dag. Jeg kan være enig i at Norge har kommet langt, vi er blant de landene som har kommet lengst i verden, men ikke langt nok. Vi kan ikke skryte på oss for mye, for likestillingrevolusjonen er ikke fullført ennå. Ja, det er forskjell på oss, men vi kan yte den samme jobben både ut i arbeid og i samfunnet for det. Kvinner kan håndtere å ha en ledende stilling i jobben, minst like godt som menn, og de fortjener å tjene like mye i den samme stillingen. Dette er store likestillingsproblemer for oss, men små for land i Afrika og Asia. Her handler likestillingen om stemmerett, retten til å jobbe, til å ta utdanning, til å kle se slik de vil, til å si det de mener og bli hørt, og retten til å velge. Nylig fant jeg en artikkel i Aftenposten - som jeg har linket til ovenfor - hvor det stod om de landene i verden det er verst å bo i som kvinne. Afghanistan var på toppen. I artikkelen står det: "I 2009 ble det innført en kvinnefiendtlig lov som legaliserer voldtekt i ekteskapet og aksepterer barneekteskap. Den slår fast at kvinner må få tillatelse fra sine ektemenn for å kunne jobbe eller få en utdannelse. I tillegg blir kvinners rettigheter til arv tatt bort og dermed også retten til å ta seg av barna hvis ektemannen dør." Et fåtall godtar også at jenter skal få utdanning, og ofte hender det at skoler blir angrepet, som oftest jenteskoler.

Bildet viser tre kvinner som går langs en vei i Arghandabdalen sør i Afghanistan, ikledd burka som dekker hele kroppen fra topp til tå. Bildet fasinerte meg fordi det viser en helt annen verden enn den vi opplever hver dag, her i Norge. De tre kvinnene er uidentifiserbare pågrunn av deres dagligdagse drakt som er heldekkende, med heklet "gitter" foran øynene slik at de kan se, uten selv å bli sett. Det viser undertrykkelse og diskriminering på høyt nivå, og det er lett å se hvem som er ofrene, nemlig kvinnene. Det sies at kvinnene må bære burka for å unngå å vekke begjær hos menn når de er utenfor hjemmet sitt. Jeg mener, at det er en av flere måter å diskriminere kvinnene på i Afghanistan, enten om det har med religion å gjøre eller ikke. Det første som fanget blikket mitt var de tre kvinnene som ser ensomme og uskyldige ut, med en taushet som likevel forteller oss at de kan se oss, men vi kan ikke se dem. Ved å se på kvinnene kan man tenke seg at om de tørr å si hva de mener, så blir de likevel ikke hørt. De tenker kanskje at "det her er sånn livet er og vi må bare godta det, vi har ikke noe vi skulle ha sagt uansett". Bildet er et enkelt men likevel informativt bilde, det informerer og beskriver situasjonen kvinnene står ovenfor i Afghanistan. Det har et normalt perspektiv, som vil si at bildet er på samme høyde som øynene våre. Det er fullt mulig at en av dem, om ikke fler ble giftet bort allerede da de var 10 år, de aldri har gått på skole, og har blitt eller blir jevnlig utsatt for vold av enten ektemannen, broren, faren eller et annet familie medlem. Kvinner som nekter å dekke seg til blir torturert og drept, dermed er det vanskelig for kvinnene i disse landene å endre på landets normer og regler, men vi kan det. Vi som sitter trygt hjemme i Norge kan være med på å kjempe frem likestilling mellom menn og kvinner også i Asia og Afrika. Vi har sett det skje i flere land, vi kan se det skje her også.


Caroline

Bildet er lånt fra Flickr.com