And I keep telling my reflection / Ambitions are already starting to fade

HEI OG HOPP! Ukens bloggoppgave er film som en sammensatt tekst, og derfor skal jeg se nærmere på en musikkvideo. Sangen jeg valgte heter Ambitions og er sunget av bandet Donkeyboy sammen med gjestesangeren Linnea Dale. Sangen er hentet fra albumet ved samme tittel som sangen, og ble gitt ut i 2009. Jeg tror egentlig ikke sangen har en spesiell målgruppe, den passer for alle aldre, men appellerer kanskje mer til yngre generasjoner. Musikksjangeren sangen tilhører er pop. Sangteksten handler om at en person føler noe han ikke kan noe for at han må leve med, og han fortsetter å fortelle speilbildet sitt at ambisjonene begynner å forsvinne. Videre fortelles det at denne personen føler noe som blir sammenliknet med et skarpt knivblad. Og igjen forteller han til speilbildet sitt at ambisjonene begynner å forsvinne. Her er link til sangteksten.


Musikkvideoen er regissert av Kristoffer Borgli. Videoen forteller bedre hva sangen handler om og gir oss større sikkerhet rundt teksten. Videoen handler om at man blir syk av å ikke følge ambisjonene sine, og denne sykdommen blir kalt for Abicere Leprous. Den innebærer at huden skaller av, og konsekvensene blir fatale etter opp til 3 år. Meningen med filmen er at det skal se ut som en dokumentar hvor de intervjuer tre forskjellige personer som er rammet av denne sykdommen. De forteller om hvordan de har fått den og hvordan hverdagen deres er nå. Mot slutten ender to av de intervjuede opp i en støttegruppe hvor Donkeyboy har en privat konsert, og det er her artistene kommer for første gang inn i bildet i musikkvideoen. Videoen forteller en historie, og jeg mener den er en blanding av en konsertvideo og en fortellende video.

Sammenhengen mellom sangteksten og musikkvideoen er at de forteller den samme historien, bare at i sangteksten får vi ikke like godt frem hva problemet er, mens musikkvideoen utdyper historien vi får høre i teksten. Som nevnt tidligere møter vi tre forskjellige personer som forteller sin historie om hvordan de fikk sykdommen og om hvordan deres hverdag er nå. Mot slutten møter vi også artistene, Donkeyboy sammen med Linnea Dale. Miljøet som skildres i musikkvideoen er filmet både i forskjellige hjem, i et lokale og i Torshovparken i Oslo. Det er et veldig hverdagslig, normalt, men også stille og rolig miljø som skildres. Sammenhengen mellom miljø, musikk og sangtekst er vel stillheten og de mørke, triste og dystre fargene. Den mest brukte kameravinkelen gjennom hele videoen er i normalperspektiv, men det skiftes også mellom litt fulgeperspektiv. Et virkemiddel det også er brukt i forhold til kamera, er raskt bytte av bilder og scener rett etter hverandre for at det skal gå i takt med musikken, og på andre deler i videoen er det sakte film, fordi takten i sangen er tregere.

Det som fanger oppmerksomheten min ved videoen er fortellingen som blir fortalt underveis som sangen utvikler seg.
Jeg liker veldig godt videoen fordi den er spesiell, den bidrar veldig godt til å understreke sangen, og den retter oppmerksomheten både mot artistene, men kanskje mest mot historien i sangen. Jeg valgte videoen fordi jeg liker den. Den skiller seg ut, og jeg liker sangen og rytmen. Videoen gir meg en god opplevelse fordi jeg synes den er veldig bra laget, selv om historien den forteller ikke er så behagelig.
Donkeyboy-Ambitions musikkvideoen fant jeg på YouTube.


ciao!

Ikke alle er like heldige som oss...

OKEI, SÅ I DAG er det Den internasjonale kvinnedagen som skal feires i Norge og forhåpentligvis i de fleste andre land rundt om kring i verden. Og i den sammenhengen ville jeg vise til denne nyhetsartikkelen fra Aftenposten og bildet som jeg skal kommentere i ukens bloggoppgave. Kvinnedagen ble vedtatt som en nasjonal markering i USA i 1908, og ble markert første gang i Norge i 1915. Dagen som skulle sette kvinnene i fokus, ble lansert i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. De fleste ser på Norge som et av de landene som har kommet lengst innen likestilling mellom kvinner og menn i samfunnet, og mange mener vi har full likestilling i Norge i dag. Jeg kan være enig i at Norge har kommet langt, vi er blant de landene som har kommet lengst i verden, men ikke langt nok. Vi kan ikke skryte på oss for mye, for likestillingrevolusjonen er ikke fullført ennå. Ja, det er forskjell på oss, men vi kan yte den samme jobben både ut i arbeid og i samfunnet for det. Kvinner kan håndtere å ha en ledende stilling i jobben, minst like godt som menn, og de fortjener å tjene like mye i den samme stillingen. Dette er store likestillingsproblemer for oss, men små for land i Afrika og Asia. Her handler likestillingen om stemmerett, retten til å jobbe, til å ta utdanning, til å kle se slik de vil, til å si det de mener og bli hørt, og retten til å velge. Nylig fant jeg en artikkel i Aftenposten - som jeg har linket til ovenfor - hvor det stod om de landene i verden det er verst å bo i som kvinne. Afghanistan var på toppen. I artikkelen står det: "I 2009 ble det innført en kvinnefiendtlig lov som legaliserer voldtekt i ekteskapet og aksepterer barneekteskap. Den slår fast at kvinner må få tillatelse fra sine ektemenn for å kunne jobbe eller få en utdannelse. I tillegg blir kvinners rettigheter til arv tatt bort og dermed også retten til å ta seg av barna hvis ektemannen dør." Et fåtall godtar også at jenter skal få utdanning, og ofte hender det at skoler blir angrepet, som oftest jenteskoler.

Bildet viser tre kvinner som går langs en vei i Arghandabdalen sør i Afghanistan, ikledd burka som dekker hele kroppen fra topp til tå. Bildet fasinerte meg fordi det viser en helt annen verden enn den vi opplever hver dag, her i Norge. De tre kvinnene er uidentifiserbare pågrunn av deres dagligdagse drakt som er heldekkende, med heklet "gitter" foran øynene slik at de kan se, uten selv å bli sett. Det viser undertrykkelse og diskriminering på høyt nivå, og det er lett å se hvem som er ofrene, nemlig kvinnene. Det sies at kvinnene må bære burka for å unngå å vekke begjær hos menn når de er utenfor hjemmet sitt. Jeg mener, at det er en av flere måter å diskriminere kvinnene på i Afghanistan, enten om det har med religion å gjøre eller ikke. Det første som fanget blikket mitt var de tre kvinnene som ser ensomme og uskyldige ut, med en taushet som likevel forteller oss at de kan se oss, men vi kan ikke se dem. Ved å se på kvinnene kan man tenke seg at om de tørr å si hva de mener, så blir de likevel ikke hørt. De tenker kanskje at "det her er sånn livet er og vi må bare godta det, vi har ikke noe vi skulle ha sagt uansett". Bildet er et enkelt men likevel informativt bilde, det informerer og beskriver situasjonen kvinnene står ovenfor i Afghanistan. Det har et normalt perspektiv, som vil si at bildet er på samme høyde som øynene våre. Det er fullt mulig at en av dem, om ikke fler ble giftet bort allerede da de var 10 år, de aldri har gått på skole, og har blitt eller blir jevnlig utsatt for vold av enten ektemannen, broren, faren eller et annet familie medlem. Kvinner som nekter å dekke seg til blir torturert og drept, dermed er det vanskelig for kvinnene i disse landene å endre på landets normer og regler, men vi kan det. Vi som sitter trygt hjemme i Norge kan være med på å kjempe frem likestilling mellom menn og kvinner også i Asia og Afrika. Vi har sett det skje i flere land, vi kan se det skje her også.


Caroline

Bildet er lånt fra Flickr.com